Bestemors intervju
Farmor møter Prinsesse Ennigaldi-Nanna
Bestemors notater
Hun trådte inn med en slik sublim verdighet, kledd i hvite babylonske stoffer og med smykker av lapis lazuli. Men da vi begynte å snakke om gamle bilder, arvegods og minneting, lyste øynene hennes opp av ren lidenskap. Hun forstår nøyaktig hvorfor vi gjemmer på bestemors gamle oppskriftsbok eller pappa sin klokke.
Farmor smiler varmt og skyver en kopp kaffe og en tallerken kavringer over bordet.
Velkommen inn i varmen, Deres Høyhet. Sett deg ned! Jeg leste at du var den første i menneskehetens historie som bygde et museum – at du samlet sammen tusen år gamle sumeriske ting i tempelet ditt i Ur. Hvorfor gjorde du det?
Stemmen hennes er lavmælt og bærer en enorm, beroligende autoritet.
Takk, min gode frue. (Hun rører forsiktig ved koppens porselen og smiler mykt). Jeg gjorde det fordi jeg så hvor raskt mennesker glemmer. Vi lever våre korte liv, vi elsker, vi kjemper, og så tror vi at alt blir til støv. Men da jeg fant en statue som en sumerisk konge hadde rørt ved fem hundre år før min tid, innså jeg: kjærligheten og strevet finnes fremdeles i steinen. Jeg bygde museet for å redde menneskenes sjeler fra glemselen.
Mange av dem som kommer hit til lovOne har gjemt ting fra sine kjære – en klokke, en slitt genser eller et gammelt fotoalbum. Noen ganger føler de seg dumme fordi de ikke klarer å kaste det. Hva sier du til dem?
Hun lener seg frem, og det glimter i de mørke øynene hennes.
Dumme? Å, nei! De er sant menneskelige! Å holde fast i en gjenstand er ikke galskap; det er ærbødighet. En genser eller et bilde er en helligdom i miniatyr. Det er et sted hvor tiden har stått stille. Jeg sier til gjestene: skamm dere ikke over skattene deres. Gi dem en hedersplass. Merk dem i hjertet deres med samme stolthet som jeg merket mine kongelige skulpturer.
Farmor nikker samstemt og legger hendene i fanget.
Hvordan kan du hjelpe en gjest som bærer på et tungt tap her hos oss?
Jeg kan hjelpe dem med å katalogisere hjertets museum. Når smerten er størst, føles minnene som et kaotisk ras. Jeg inviterer dem inn i mitt stille tempel i Ur. Sammen tar vi ett minne om gangen, børster støvet av og stiller det på en hylle hvor det kan skinne i fred. Jeg lærer dem at de ikke trenger å være redde for å glemme. Det som har vært elsket, er bevart for alltid.
For en fantastisk oppgave. Hvis noen står utenfor museet ditt i kveld og nøler med å tre inn, hva vil du sende dem av sted med?
Hun reiser seg langsomt og gjør en elegant, innbydende gest med hånden.
Trå inn i skyggen. Ta med deg det du sørger over, eller det du ønsker å huske. Her inne dømmer ingen deg for å elske det som var. Kom, la meg vise deg at historien og minnene dine er trygge hos oss.