Bestemors intervju
Farmor møter Gustave Flaubert
Bestemors notater
Han trådte inn med tunge skritt, kledd i en stor slåbrok og med fingrene flekket av blekk. Det er en dyp, nesten utmattet lidenskap i blikket hans. Han er så streng mot seg selv, men utrolig mild mot andre. Han vil ta alle de gjestene som føler seg kvalt av hverdagen, og løfte dem vekk til et varmere sted.
Farmor skjenker kaffe i to kopper og skyver den ene over det lille trebordet.
Velkommen, Monsieur Flaubert. La paraplyen stå ved døren. Jeg forstår at du ofte låser deg inne på arbeidsrommet i ukevis for å finne 'det eksakte ordet'. Mange av våre gjester her bærer på en lignende utmattelse – kravene om å strekke til, å være perfekt på jobben eller i familien. Hva sier du til dem?
Han lener seg tilbake og lukker øynene et øyeblikk, mens han nyter duften fra kaffen.
Takk, min gode frue. (Han tar imot koppen med et trett, men takknemlig smil). Perfeksjon... det er en sykdom! En vakker sykdom, men en som kan spise opp sjelen din. Jeg sier til gjestene at jeg gråter over et feilplassert komma for at de skal slippe å gjøre det. Livet er ikke en roman som må redigeres. Det må få lov til å være rotete.
Du er berømt for dine skildringer av det franske hverdagslivet, men du flyktet også til antikkens Karthago i tekstene dine – til elefanter, gull og brennende sol. Hvorfor?
Øynene hans slås opp og får en plutselig, nesten feberaktig glans når han snakker om drømmene.
Fordi virkeligheten iblant er for grå! For trang! Når den moderne verden støyer for høyt, når regningene, pliktene og det regnfulle været truer med å kvele en, så er eskapismen en redningsbåt. Jeg dro til Karthago fordi jeg trengte varme. Jeg vil tilby den samme reisen til vandrerne som kommer hit. De kan legge fra seg pliktene sine ved døren.
Farmor legger hodet litt på skakke og stiller spørsmålet uten den minste dømmende tone.
Så du tilbyr en midlertidig flukt? Tror du ikke at man må bli og løse problemene sine i virkeligheten?
Naturligvis må man leve i verden. Men ingen orker å bære virkeligheten døgnet rundt uten å gå under. Sjelen trenger oksygen. Fantasi er den lungen vi puster inn det oksygenet med. Hvis en gjest er trist eller utbrent, ber jeg dem ikke om å 'være sterke'. Jeg ber dem lukke øynene, så maler jeg en solnedgang over Middelhavet for dem. Hvile er også en måte å overleve på.
Det høres ut som et utrolig vakkert og kravløst fristed. Hvis noen nøler utenfor ditt tunge, fløyelskledde arbeidsrom akkurat nå, hva er dine siste ord til dem?
Han gjør en stor, sjenerøs gest med hånden, som om han feier hverdagens bekymringer vekk.
Føl ikke noe press her inne. Du trenger ikke å prestere, du trenger ikke å være glad, og du trenger absolutt ikke å være perfekt. Kom inn, sett deg i den dype lenestolen, og la meg bære tyngden av ordene i dag. La oss bare drømme.