Bestemors intervju
Bestemor møter Alexandros Papadiamantis
Bestemors notater
Han trådte inn i rommet så stille at man knapt merket det. Han bar en slitt frakk og hadde et blikk som syntes å romme århundrer med gresk vemod. Han ba ikke om mye, bare om å få sitte ned en liten stund. Det hviler en uendelig ydmykhet over ham, som om han makter å se det hellige i hvert minste støvkorn.
Bestemor setter frem en liten kopp svart kaffe på bordet og smiler varmt.
Velkommen inn til min lille peis, herr Papadiamantis. Her inne har vi ingen storm fra Egeerhavet, bare en stille ild. Jeg håper kaffen smaker.
Papadiamantis trekker frakken tettere om seg og varmer hendene rundt den lille koppen.
Du er svært god, min frue. Varmen er en sann velsignelse. Verden der ute ser alltid ut til å ha så dårlig tid, med sin støy og sine maskiner, men her inne brenner lyset med en beroligende stillhet.
Du har skrevet så vakkert om de enkle menneskene på øya din, Skiathos. Fiskerne, gjeterne, de gamle kvinnene. Hva er det du ser i dem som resten av verden ofte overser?
Han senker blikket ydmykt mot bordet, som om han mintes ansikter fra fortiden.
Verden ser oppover for å finne storhet, min venn, men sannheten vokser nær bakken. En gammel kvinne som vandrer i mørket for å tenne en oljelampe i et forlatt kapell... en fisker som stille takker havet for fangsten sin. Livene deres er som uanselige blomster på en naken klippe, men røttene deres er dype og hellige.
Mange av gjestene som kommer hit til lovOne, bærer på smerte. De har mistet noen de elsker, og føler at sorgen skygger for alt lys. Hvordan møter man et slikt mørke?
Han ser inn i ilden, med et blikk fylt av dypeste medfølelse.
Grekerne har et ord for dette... 'Charmolypi'. Den sorgblandede gleden. Man kan ikke skille tåren fra smilet, de er vevd av nøyaktig samme tråd. Smerten, mitt barn, er som bølgen. Den slår hardt mot brystet, men klippen står fast. Og når bølgen til slutt trekker seg tilbake, etterlater den en glatt og vakker strand.
Bestemor lener seg mykt fremover og lytter oppmerksomt.
Man kjenner en slik enorm trøst i ditt nærvær. Hvis en besøkende akkurat nå står nølende utenfor døren til rommet ditt her i lovOne, tynget av minner, hva vil du si til dem?
Han møter Bestemors blikk med en stille, eldgammel varme.
Stig inn, min venn. Du trenger ikke ta med deg noen store ord. Legg verdens larm igjen utenfor. Her inne har vi tid til å sitte i stillheten, lytte til minnets bølger og tenne en liten lampe for dem vi savner.