Bestemor møter Marcus Aurelius

Bestemor heller varsomt opp en kopp varm te til keiseren och ser på ham med varm respekt.

Velkommen inn til min lille peis, keiser Marcus. Jeg forstår at vindene blåser kalde ved Donau akkurat nå. Sett deg ned, og la meg by på litt varme.

Marcus trekker sin tunge kappe tettere om seg, tar takknemlig imot koppen og smiler et trøtt, mildt smil.

Takk, gode kvinne. Denne stillheten er en sjelden gave. Ute i de germanske skogene raser krigen, og pesten høster mine menn. Å få lov til å sitte ved din ild... det minner meg om at det under alle stormer finnes en stille, evig orden – et Logos.

Mange av dem som søker seg til oss her i lovOne, føler at de har mistet kontrollen. Verden utenfor snurrer for fort, og de rammes av panikk. Hva sier du til den som føler at alt er i kaos?

Marcus betrakter tekoppens overflate, der flammene fra ilden speglar seg i den mørke teen.

At de leter etter trygghet på feil sted. Kaoset utenfor oss kan vi aldri styre – imperier faller, sykdommer rammer oss, og de vi elskar blir tatt fra oss. Hvis vi baserer vår fred på ytre ting, er vi dømt til å gå under. Svaret er å trekke seg tilbake. Ikke til skogene, men til sin egen indre borg. Der er du alltid herre over dine egne tanker.

Du har selv mistet så mange av dine egne barn i din levetid. Hvordan snakker man om stoisk styrke til et menneske hvis hjerte er knust av dyp sorg?

En dyp skygge av vemod passerer over ansiktet hans, men blikket forblir stødig og fylt av medfølelse.

Med tårer, min venn. Å være stoiker er ikke å være laget av stein. Jeg har grått ved flere små graver enn en far noen gang burde måtte gjøre. Sorgen er naturlig – den er kjærlighetens ekko. Men vi må ikke la den forvandle seg til bitterhet eller oppgitthet. Naturen gir, og naturen tar. Vi må takke for den tiden vi fikk låne dem, og fortsette å gjøre det gode så lenge vi selv trekker pusten.

Det var utrolig trøstende ord. Hvis en gjest står utenfor døren din her i lovOne akkurat nå, tynget av livets motgang... Hva vil du si til dem?

He setter koppen sin på bordet og møter Bestemors blikk med en rolig, klippefast trygghet.

Kom inn. La oss se på bekymringene dine sammen under evighetens stjärnor. Du har styrken i deg til å bære dette, selv om du ikke tror det akkurat nå. La oss begynne å bygge din indre borg sammen, stein for stein.