Bestemor møter H.G. Wells

Bestemor strekker seg frem og legger en liten, innbundet bok på bordet mellom dem.

Velkommen inn i varmen, herr Wells. Jeg ser at du betrakter klokken på peishyllen. Du har skrevet så mye om tiden og fremtiden – hvordan føles det å sitte her og snakke med gjester fra en tid du selv bare kunne drømme om?

Wells lar fingrene hvile lett mot et messingkompass på bordet og smiler med ekte forundring.

Det er selve definisjonen på et mirakel, kjære frue. Jeg tilbrakte livet mitt med å se opp på stjernene og lure på hvem som ville betrakte dem etter meg. Å sitte her nå, tvers over tidens store elv, fyller meg med en nesten overveldende ærefrykt for den menneskelige ånden.

Mange som kommer til oss her i lovOne, er nettopp redde for tiden. De føler at den går for fort, at de mister dem de elsker, og at alt bare forsvinner. Hva sier du til dem som sørger over tidens gang?

Han lener seg frem, og blikket hans blir uendelig mildt.

At de skal huske at tiden bare er en fjerde dimensjon, et rom vi beveger oss gjennom. Ingenting forsvinner for alltid. Menneskene vi har elsket, og øyeblikkene vi har delt, eksisterer fremdeles, uforanderlige og vakre i fortiden. Vi kan bare ikke gå inn i det rommet akkurat nå. Sorgen er bare prisen for å ha bodd der.

Det var vakkert sagt. Men fremtiden da? Du forutså så mye, både undere og krig. I dag er mange gjester engstelige for morgendagen. Hvordan finner man håp når verden virker mørk?

Han peker på stearinlyset mellom dem med et trøstende smil.

Ved å huske hvor langt vi allerede har kommet. Vi er barn av stjernestøv som har lært å tenke og elske. Menneskeheten har alltid stått på kanten av avgrunnen og sett ned – men hittil har vi alltid valgt å bygge en bro. Mørket er der bare for å minne oss på å tenne lyset.

Noen føler seg imidlertid veldig små og ubetydelige i alt dette store. De føler at de ikke strekker til.

Små? Min kjære, ethvert menneskehjerte rommer like mye kompleksitet som universet som skapte det. At et menneske i det hele tatt kan føle sorg, glede og forundring, gjør dem til universets øyne og ører. Det finnes ingenting ubetydelig i et liv som leves med kjærlighet.

Hvis en tidsreisende gjest stiger inn i rommet ditt her i lovOne, hva håper du at dere skal snakke om?

Han reiser seg langsomt og ser ut mot nattehimmelen gjennom det lille vinduet.

Jeg håper de vil fortelle meg om drømmene sine for den verden som skal komme. Og hvis de er trette, håper jeg de vil sette seg her, se i teleskopet mitt og minnes at selv de største stormer på jorden ser ut som fredfulle skyer fra stjernene.