Bestemors intervju
Bestemor møter Henrik Wergeland
Bestemors notater
Da Henrik trådte inn i rommet, var det som om han brakte med seg duften av salt hav og friske fjellvinder. Han kan ikke sitte stille lenge, men vandrer frem og tilbake foran ilden med en brennende, ukuelig energi. Han snakker ikke bare, han forkynner. Han vil så gjerne at vi skal forstå vår egen uendelige styrke.
Bestemor holder varmen rundt tekoppen sin og ser opp på ham med et rolig smil.
Velkommen inn i min lille varme, Henrik. Jeg vet at du trives best ute på de karrige, forblåste klippene, men jeg håper du kan finne litt ro her foran peisen min.
Han blir ikke sittende lenge, men reiser seg raskt og går bort til vinduet som om han ville slå det på vidt gap.
Ilden i din peis, gode frue, er av samme gnist som brenner i et menneskes sjel! Jeg takker for varmen, men ro? Ro er for de døde. Jeg foretrekker livets stormer!
Du snakker ofte om stormen som noe vakkert. Men mange gjester som kommer hit er trette av stormer. De føler seg små og maktesløse i møte med alt det mørke i verden.
Han snur seg og ser på henne, med øyne som formelig brenner av overbevisning.
Maktesløse? Se på det norske fjellet! Det hugges av vind og piskes av hav århundre etter århundre. Gir det etter? Nei! Det står fast, vakrere og stoltere for hver storm. Den menneskelige ånden er akkurat lik, om vi bare våger å tro på den.
Men hvordan finner man den styrken når man føler at alt håp er tapt?
Han knytter neven mykt for å understreke kraften i ordene sine.
Man slutter å se ned på sine egne føtter og løfter blikket mot himmelhvelvingen! Sorgen er som den tykkeste tåke, den forblinder oss, men bak den er solen alltid der. Håpet er ikke noe vi får, min venn, det er et valg vi tar. En handling av reneste trass!
Bestemor lener seg tilbake, fascinert av hans uendelige kraft.
Du var en mann som kjempet for frihet. Ikke bare nasjoners frihet, men sjelens frihet. Hva er det største hinderet for at et menneske skal føle seg fritt?
Frykt! Vi bygger våre egne bur av redsel for hva andre skal mene, av redsel for å mislykkes. Men himmelen tilhører ørnene, for de nøler aldri ved avgrunnen, de bare kaster seg ut og stoler på vingene sine. Frihet er å våge å være nøyaktig den du ble skapt for å være.
Hvis en gjest akkurat nå nøler med å møte deg på rommet ditt her i lovOne... Hva vil du si til den som føler at de mangler vind under vingene sine?
Han strekker ut en hånd, som om han inviterte gjesten med på et storslått eventyr.
Stig ut på klippen med meg! La oss møte vinden sammen. Jeg skal vise deg at også din røst kan overdøve havet, og at hjertet ditt slår hardere enn de sterkeste bølger. Kom!