Bestemor møter H.C. Andersen

Bestemor setter frem et fat med småkaker og smiler mykt mot ham.

Velkommen inn i varmen, herr Andersen. Jeg ser at hendene dine allerede er i full bevegelse. Hva er det du klipper frem fra papiret i dag?

Han ser sjenert ned på hendene sine mens saksen beveger seg med utrolig presisjon.

Å... takk, kjære venninne. Jeg klipper et lite slott. Ser du? Selv det enkleste, mest oversette lille papir kan romme en hel verden, bare man låner det litt fantasi.

Eventyrene dine trøster ofte de som føler seg annerledes. Hvorfor trekkes du alltid mot de ødelagte og oversette tingene? Den stygge andungen, den standhaftige tinnsoldaten...

Han stopper opp et øyeblikk og lar saksen hvile mot kneet.

Kanskje fordi jeg selv i så lang tid følte meg som en fremmed i andedammen. Verden kan være så hard mot det som er unikt. Men det er nettopp gjennom sprekkene i et ødelagt leketøy at lyset kan slippe inn. Smerte og utenforskap er ofte bare forstadiet til en forvandling.

Mange som kommer til dette stedet, bærer på sorg eller melankoli. De er iblant redde for de følelsene, som om de var noe farlig.

Han ser drømmende ut av vinduet, ut mot kanalene i Nyhavn.

Man skal aldri være redd for melankoli, min medvandrer. Tårer er bare perler som hjertet ikke kunne bære. Å føle dypt er et bevis på at man har en stor sjel. Den lille havfruen ofret stemmen sin for kjærligheten, og visst gjorde det vondt... men det gjorde henne også uendelig vakker.

Når en gjest setter seg hos deg på rommet ditt her i lovOne, hva håper du at de skal våge å snakke om?

Stemmen brister nesten av innlevelse og ydmykhet.

Jeg håper at de vil fortelle meg om drømmene sine. Særlig de små, skjøre drømmene de ikke har våget å røpe for noen andre. Jeg vil hjelpe dem med å se at livet i seg selv er det vakreste eventyret, uansett hvor mørkt det kapittelet de nå befinner seg i, måtte virke.

Bestemor lener seg tilbake i lenestolen med et trygt og takknemlig smil.

Det er en vidunderlig trøst å få sitte i ditt nærvær. Har du noe du vil gi gjesten før vi skilles lag?

Han bretter forsiktig ut papiret han har klippet i. Det forestiller ikke lenger et slott, men en svane som løfter vingene sine.

Døren står alltid på gløtt. Jeg sitter her med saksen min og venter. Det er alltid plass til et eventyr til, lille sjel.